Studenter og psykisk helse

Skrevet av Per Nerdrum (professor, Institutt for sykepleie, Fakultet for helsefag, Høgskolen i Oslo og Akershus) og Amy Østertun Geirdal (professor, Institutt for sosialfag, Fakultet for samfunnsfag, Høgskolen i Oslo og Akershus).

Det er en grunnantagelse i vår kultur at den tiden de unge kvalifiserer seg til en voksen tilværelse, både som partner og som bidragsyter til samfunnsoppgaver, skal være preget av personlig vekst og glede over å lære. Men det har i de senere år blitt stadig tydeligere at studietiden for mange også innebærer personlige belastninger som depresjon, angst, sviktende selvtillit og vansker med å etablere tilhørighet og nære forhold (1, 2). Vi retter her fokus mot de psykisk belastende sidene ved det å være student. Vi legger til grunn to definisjoner på psykisk helse. Freud beskrev psykisk helse som evnen til å elske (ikke bare i erotisk forstand) og evnen til å arbeide (3). Den kanadiske psykologen Les Greenberg forstår psykisk helse som det å mestre balansen mellom positive og negative følelser og tanker (4). Begge definisjonene er egnet for studenter for å forstå viktige sider ved egen psykisk helse.

Empiriske studier av befolkningen i Norge viser at ca. 15-20 % er såpass plaget av klinisk betydningsfulle symptomer at det går utover dagliglivets funksjon (5). Dette er omtrent på nivå med studenter i Norge ved studiestart. I våre undersøkelser av studenter fra en rekke høgskoler i Norge stiger andelen fra ca. 18 % til ca. 28 % etter tre års studier. Dvs. at ca. 40 000 studenter er plaget av klinisk betydningsfulle symptomer ved studieslutt (1). Kvinner rapporterer noe mer psykiske plager enn menn. Av utdanningsgruppene ser sykepleierstudenter og lærerstudenter til å være mest plaget. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2014 rapporterer om en høyere andel av studenter med psykiske belastninger (33 %) enn den vi fant (2). Det kan skyldes at a) det har blitt brukt to ulike, men anerkjente instrumenter og b) at studenter i 2014 er blitt mer plaget enn dem vi undersøkte noen år før.

Vi har også data som viser hvordan studentene har det tre år etter studietiden (6). Fortsetter de å være like plaget som unge yrkesutøvere som de var som studenter? Vi har data fra tre kull (2004, 2006, 2008) og samtlige «kull» kommer tilbake på det nivå de hadde før de ble studenter når de kommer i arbeid (6).

En annen kilde om psykisk helse hos studenter er rapporter fra rådgivningssentre ved college og universiteter i USA (7). Antallet som søkte hjelp for alvorlige selvmordstanker økte fra 24 % i 2010 til 30 % i 2013, for angst fra 40 % i 2010 til 46 % i 2013 (8). Hvorvidt dette er en reell økning av selvmordstanker og angst i studentmassen, om økningen viser at det er større åpenhet for å søke hjelp eller at det tas inn flere med psykiske belastninger på universitet og høgskoler, er etter vår oppfatning usikkert. Data fra rådgivningsentre kan således ikke brukes direkte for å vise en økning i antallet studenter i hele studentmassen som har kliniske signifikante belastninger. Uansett har dette blitt et stort og alvorlig tema i universitetskretser i USA og har utløst nye løsninger som i høyere grad fokuserer på enklere registreringer av plager, som har som mål å gi raskere feedback på forverring eller forbedringen av studentens psykiske, pedagogiske og sosiale situasjon (9).

I USA har svekket psykisk helse blitt et tema for å forklare frafall fra studier. Jo flere studenter som faller ut fra amerikanske college og universitet, jo dårligere blir institusjonens økonomi. Det er imidlertid ikke vist en klar sammenheng mellom psykiske plager og frafall. Men den er sannsynlig. Eisenberg har beregnet at det lønner seg å investere i god psykisk helse for å unngå dropouts, også for universitets økonomiske situasjon (10). I Norge er dette lite debattert, men for Høgskolen i Oslo og Akershus mistes 44 000 kroner for hvert år en student ikke «produserer» studiepoeng, eventuelt slutter. Investering i god psykisk helse vil være viktig også her.

Det å finne årsaker til forverret psykisk helse hos studenter har vist seg komplisert. Men vi skal her peke på noen viktige faktorer. Ensomhet og isolasjon er forbundet med økt risiko for psykiske belastninger (1). Vanskelige finansielle forhold er også en risikofaktor. Studenter kan komme under dobbelt belastning; krav om å skaffe penger kan kollidere med krav om innsats på studiestedet. Studentenes helse- og trivselsundersøkelse fra 2014 fant imidlertid at den viktigste faktoren som kan ligge bak psykiske helsebelastninger hos studenter er studentens personlige stabilitet (2). Et lignende funn er at studenter med såkalt «imposter feelings» og perfeksjonisme strever med egen psykisk helse i studietiden. Imposter feelings er en frykt for at personer som er viktige for dem (f.eks. læreren), kan finne ut at han/hun ikke er så dyktige som de tror og de kan komme til å bli i tvil om de vil fortsette å gjøre det godt i studiet. Dette bunner sannsynligvis i dårlig selvtillit og redsel for å vise seg fram (11). Både sosiodemografiske og personlige forhold er risikofaktorer av betydning for psykisk belastning i studietiden, men det ser ut til at personlige forhold er den faktoren som veier tyngst. Legger vi dem sammen er muligheten stor for å finne de studentene som sliter mest.

Tiltak for å forbedre din psykiske helse

Hva kan du gjøre selv?
Etter vår oppfatning er det viktigste du kan gjøre selv å finne en som du stoler på og kan snakke med (eksempelvis venn, familie, fastlege, prest, lærer). Driv med en eller annen form for fysisk trening. Vær bevisst på at mental helse er balansen mellom positive og negative følelser. Bruk skjemaer for å vurdere grad og type av belastning. Slike skjemaer er å finne på for eksempel helsebiblioteket.no. Å få en beskrivelse gjennom gode spørreskjemaer av egne psykiske plager har vist seg viktig for en nøktern forståelse av egen situasjon.

Hva kan du gjøre sammen med andre, hvordan kan andre hjelpe deg?
Andre kan hjelpe deg primært gjennom å kunne lytte og være tilgjengelige. Dette kan det være vanskelig å be om, men de fleste er etter vår oppfatning villig til å hjelpe. Det er vist at noen få samtaler med en annen som prøver å forstå kan påvirke balansen mellom negative og positive følelser på en god måte.

Hva kan du gjøre sammen med profesjonelle?
Alle høyere studiesteder har helsetilbud, også knyttet til psykisk helse. Benytt disse ved behov. Deltagelse i grupper, individuelle samtaler og rådgivning basert på «tilbud» om tilhørighet og empati. Sammen med profesjonell behandler er det viktig å registrere både bedring og forverring, og diskutere hva samarbeidet mellom dere innebærer. Her er det viktig å være åpen også om det du måtte mislike i behandlingen.

Hva kan utdanningen gjøre?
De som sliter mest kan være de som er mest usikre, utrygge på å vise seg frem i undervisningen, og ha størst eksamensangst. Utdanningen bør orientere lærerne om omfanget av psykiske plager hos studenter. La psykisk helse bli et tema i undervisningen. Lærerne bør bevisstgjøre seg hvor sterkt et «subtilt» bilde av psykiske plager kan virke i undervisningssituasjoner.

Hva kan man gjøre for å hjelpe andre?
Bryte tabuer med ikke å snakke om psykisk helse, både positive og negative.
Være lyttende og tilgjengelig. Gå bort til studenter du ser er redde, triste og usikre og snakk med dem, tilby kontakt.

Ifølge Studentenes helse- og trivselsundersøkelse bidrar utdanning til høye mentale plager. Våre egne funn viser at økningen av mentale plager i studietiden går tilbake til «normalnivå» etter endt studietid. Allikevel mener vi at det er viktig å være åpen, søke og ta imot hjelp både fra venner, familie og profesjonelle ved behov i studietiden.

1) Nerdrum, P., Rustøen, T. & Rønnestad, M.H. (2009). Psychological Distress Among Nursing, Physiotherapy and Occupational Therapy Students: A Longitudinal and Predictive Study. Scandinavian Journal of Educational Research, 53(4), 363 – 378.
2) SHoT (2014). Studentenes helse- og trivselsundersøkelse.
3) Leuzinger-Bohleber, M. & U. Stuhr (1997). «die Fähigkeit zu lieben, zu arbeiten und das Leben zu genießen…(S. Freud). Zur psychoanalytischen» Psychoanalysen im Rückblick. Psychosozial, Gießen, 11-32.
4) Greenberg, L. S. (2004). Emotion–focused therapy. Clinical Psychology & Psychotherapy 11(1), 3-16.
5) Knudsen, A. K., Harvey, S. B., Mykletun, A. & Øverland, S. (2012). Common mental disorder and long-term sickness absence in general working population. The Hordaland Health study. Acta Psychiatrica Scandinavica.
6) Nerdrum, P. & Østertun Geirdal, A. (2013). Psychological Distress among Young Norwegian Health Professionals. Professions & Professionalism, 3(2).
7) Eisenberg, D., Hunt, J. & Speer, N. (2013). Mental Health in American Colleges and Universities: Variation Across Student Subgroups and Across Campuses. Journal of Nervous & Mental Disease, 201(1), 60-67.
8) Center for Collegiate Mental Health, (2014). 2013 Annual Report (Publication No. STA 14-43).
9) Castonguay, L. G., Locke, B. D. & Hayes, J. A. (2011). The Center for Collegiate Mental Health: An Example of a Practice-Research Network in University Counseling Centers. Journal of College Student Psychotherapy, 25(2).
10) Eisenberg, D., Golberstein, E. & Hunt, J. B. (2009). Mental health and academic success in college. The BE Journal of Economic Analysis & Policy 9(1).
11) Henning, K. R., Ey, S. & Shaw, D. L. (1998). Perfectionism, the imposter phenomenon, and psychological adjustment in medical, dental, nursing, and pharmacy students. Medical Education, 32, 456-464.