Angstlidelser

Skrevet av Leif Edward Ottesen Kennair (professor og psykologspesialist, Psykologisk institutt, NTNU).

Mange sliter med angstlidelser av forskjellig slag. Angst er negative følelser, som motiverer deg til å unngå eller sikre deg, fordi du har tanker om at du er i fare eller at noe ubehagelig eller vemmelig kommer til å skje. Angst er i slekt med frykt, men mens frykt er en rasjonell unngåelse eller sikring i forhold til en reell fare så er angst en tilsvarende reaksjon til en tenkt fare. Dette er viktig i behandlingen av angst, da vi ønsker å lære pasienten at det de frykter ikke faktisk er farlig. Frykt er en av de evolverte følelsene våre, en del av vår natur som holdt våre forfedre og –mødre i live i møte med farlige situasjoner. Men angsten er på en måte en litt overivrig og sensitiv alarm, som bygger på dine responser: om du flykter eller sikrer deg (eller noe fælt skjer) blir alarmen enda mer sensitiv, om du blir i situasjonen og ingenting fælt skjer, skrur alarmen sensitiviteten ned.

Noe av det folk er mest redd for er at angsten i seg selv er farlig, noe de ikke tåler. Fantasien er ofte at angsten vil stige i det uendelige, eller vare evig, dersom man ikke stikker av, unngår, eller sikrer seg. Dette er selvsagt ikke sant. For personen som kjenner ubehaget er det imidlertid vanskelig å stå imot alene.

Behandling av ulike typer angst
Hovedbehandlingen for angstlidelser er eksponeringsbehandling. Det handler om å hjelpe pasienten til gradvis å utsette seg for det han/hun har angst for, og se at angsten faktisk ikke stiger i det uendelige, men etter en kort tid begynner å avta. Man begynner med det man bare har litt angst for, og så øker man systematisk og gradvis på. Her er det viktig å vente, og være tålmodig, og se at angsten etter hvert faller. I tillegg er det viktig å avtrappe all sikringsatferd. De fleste med angst skjønner fort hva sikringsatferd er: det er alt du gjør for at det du er redd for ikke skal skje. Når man ikke gjør det angsten naturlig motiverer oss til, altså unnvikelses- eller sikringsatferd, vil angsten rett og slett innstille seg på et mindre sensitivt alarmnivå.

Eksponering med avtrapping av sikringsatferd er hovedbehandlingen for alle fobier, for agorafobi (dvs. redselen for ikke å komme seg hjem i sikkerhet om man skulle bli redd) og for tvangshandlinger (forskjellige ritualer man gjør, fra vasking til sjekking, for å føle seg trygg). Det er viktig at man skjønner at det ikke handler om å skremme pasienten – det handler om å vise pasienten at man er i stand til å gradvis mestre det man trodde man ikke kunne mestre! Der tror jeg det ligger en misforståelse for mange. Terapeuten må motivere pasienten, men målet er altså ikke at pasienten skal kjenne angst, selv om det skjer, men at pasienten skal oppleve mestring.

Noen tilstander krever en annen tilnærming, da man ikke like lett kan eksponeres for det man frykter. To av de mest vanlige angstlidelsene, sosial angstlidelse og panikklidelse, krever ofte en endring av tankene man gjør seg knyttet til angsten. I sosial angstlidelse eller sosial fobi er det ofte frykt for negativ evaluering fra andre som er grunnlaget for lidelsen. Det kan virke som om frykten for negativ evaluering er knyttet til overdrevne forestillinger om hvordan man fremstår, og da primært overfortolkning av hvordan angstsymptomer får deg til å fremstå (skjelven, svett, rødmende, etc.). En viktig intervensjon i den mest effektive kognitive behandlingen for sosialfobi er å undersøke og oppdage hvordan sikringsatferden ikke er hjelpsom, og hvordan man faktisk ikke er så påfallende som man frykter, og hvor lite folk bryr seg om at du for eksempel rødmer eller skjelver.

For panikk er det tilsvarende slik at man overfortolker angstsymptomene som tegn på katastrofe. Der er det slik at man er redd for at økt puls er tegn på at man holder på å få hjerteattakk eller at man skal svime av, endret pustemønster at man holder på å kveles, og depersonalisering at man holder på å bli gal. Men man kan ikke dø av angst. Tenk hvor lett det ville vært å være løve på savannen, da; brøle litt så faller gnuene død om. Man besvimer heller ikke av angst (eller hyperventilering). Man får økt blodtrykk av angst, altså det motsatte av besvimelse. Den eneste angstlidelsen hvor man kan svime av er blodfobi. Ved panikklidelse må man gjøre forskjellige atferdseksperimenter for å se at den katastrofen man frykter faktisk ikke forekommer.

For generalisert angstlidelse (bekymringsangst) og for tvangstanker vil vi ofte anbefale metakognitive intervensjoner. Det betyr for tvangstanker at vi utfordrer tankene om hvorfor tankene er farlige: de kan ikke magisk få ting til å skje, styre handlingene dine, eller få kvaliteter ved gjenstander til å smitte. For bekymringsangst utfordrer vi både tanker om at bekymringen er farlig eller ukontrollerbar, og motsatt at bekymring er fornuftig og hjelpsomt. Og samtidig lærer vi pasienten hvordan man kan la være å bli med på bekymringen.

Angstlidelsene er svært ubehagelige. De ødelegger mye for folk i livet. Samtidig er det de tilstandene som vi vet best hvordan vi skal behandle. Jeg anbefaler virkelig alle som sliter med angst å søke hjelp.

Hva kan du gjøre selv?
For det første er det utrolig viktig med informasjon og kunnskap. Det å lese litt om angsten, slik som du gjør nå, er kanskje allerede med på å gi deg kunnskap, som gir håp om at det er noe du kan gjøre selv: at angsten kan behandles.

Eksponering er vanskelig å gjøre på egenhånd. Man må nemlig klare å bli trygg i angstsituasjonen, og det er ofte vanskelig alene. Videre må man presse seg litt forbi det angsten motiverer. Det er det jo mange som kan klare. Dessverre tar man ofte litt for hardt i når man skal arbeide med seg selv; man krever for mye for tidlig og er for lite gradvis, systematisk og empatisk. Husk at poenget med øvelsen er å oppdage at angsten går over, så man må være tålmodig. Men om man klarer å ivareta alt dette, så kan man selvsagt også på egenhånd oppdage at man mestrer mer enn man trodde.

Det å utforske sosialfobisymptomer og sikringsatferden i sosiale situasjoner alene er også en utfordring. Men det er mulig. Nok en gang er hemmeligheten å vite hva man skal gjøre og være systematisk. Lag tester: er det slik at du svetter like mye som du trodde? Er du så rød som du trodde? Blir du mer eller mindre påfallende av sikringsatferden? Reagerer folk så negativt som du frykter, egentlig? Men det som er så vanskelig er at man er redd for at man bare lurer seg selv, om en tror andre ikke egentlig er kritiske og det er fort gjort å tenke negative, aggressive tanker om seg selv.

Utforsking av panikk er litt lettere, rent praktisk, men ikke så lett rent emosjonelt. Men man kan jo prøve: For det første, det å vite at man ikke blir gal, svimer av, får hjerteattakk eller kveles av angst er viktig, men ofte ikke nok – mer enn bare å vite det må man erfare det. Klarer du å bli i situasjonen når du får anfall, og ikke bruke sikringsatferden, og se om det er slik at katastrofen skjer eller ikke? Sikringsatferd virker jo ikke, selv om du opplever at den er til hjelp. Den bare skjuler at katastrofen likevel ikke ville ha inntruffet. Men det å stå i panikk alene og se om katastrofen skjer er svært utfordrende. Om du prøver er du en tøffing, og du vil nok oppdage at det jeg skrev foran er sant: du svimer ikke av, du blir ikke gal osv. når du puster vanlig, og slapper litt av og ser at du ikke svimer av så går det kanskje fort over.

Det å ikke tro at bekymring hjelper eller at bekymring er ukontrollerbart er vanlig. Det å oppdage at dette ikke stemmer på egenhånd, kan være vanskelig. Videre har nok mange forsøkt å ikke bekymre seg, men som regel bare etter at man har begynt, og da ved å prøve å distrahere seg eller tvinge tankene bort – og det virker ikke. Slike opplevelser bekrefter ofte at bekymringen er ukontrollerbar. Her er det viktige og rett og slett ikke gå i gang med bekymringen; la tanken være i fred, og ikke begynn å diskutere med bekymringstankene eller se for deg alt som kan gå galt. Bare ikke begynne bekymringen med vilje.

Det er altså mye man kan gjøre selv, men det er vanskelig, fordi angsten motiverer til unngåelse og sikring. Om du gjør det motsatte av det angsten motiverer til kan du bryte angstens makt. Denne lille innføringen gir kanskje noe hjelp for å finne ut hva du bør gjøre med den angsten akkurat du plages med.